Med henne
Så lå eg der blant dæm anner,
som fastklemt under et berg av anger,
uten å kjent fryd i liv,
ei nu såm dauden smaug førr å bli.
Eg rakk ikkje spørre, ei sørge,
når der kom ei bølge,
og en skygge stirra meg ner,
djupt fra der tromma av vinga nærma seg.
«Begge to, begge to» hevda en ravn,
ein av mang som landa på mitt fang,
som fra sine klør hang vrevl av kjøtt,
og fra sin ånde det osa dødt.
Fem gang dem flirt i kôr,
før dem vingan spratt og fôr,
når fra det djupaste djupet der hesa en stemme,
som om en av ravnan kremte.
«Svá?» sa ungmøya,
med snøkvite øya,
grå bryn og hår,
et ansikt som bar sår på sår.
Dog hat i blikk,
ho armen straka og handa eg fikk;
Tausa som sjøl kjente til strid;
Vævarn, i vævet av vævera som væva skjebna mi.
«Kemr þú?»
Det va da eg kjente en flom som over meg kom,
som blod flaut ned bakken, førte styrken tebake,
og arman eg kunne løft igjen; dog alt ann ante liv;
korsn vise ydmykhet fremfor sånn fryd.
Det va som om eg hadde kjent ho en gang,
og eg kjente ho ennå, men kjente ho ikkje,
mens ho kjente meg, og kjente meg godt;
ho som skjebnetrådn min en gang hadde sått.
«Svá, kom.»
Ravnkappa hennes flagra og dekka himmelrike,
og når brynja hennes dimma med den røde skoglinja like
så eg der satt ei anna bak ho på en stein,
som lunefullt keik min vei.
Hår som lyste busk og kratt,
og fra kinnan gyldne tåra drapp
til Folkvang, fra hen ho kom;
min aller siste dom.
Da som nærmere heim eg aldri hadde beint,
og lenger unna eg nånn sinn hadde kjennt,
fikk eg en tanke, en skam eg knapt fikk klekt
før Den Gyldne så over til Den Blodiges rætt.
«Þræði, Verðanjar.»
Valkyrja senka skuldran og så ned på meg,
trakk om munn og framover lente seg
med blanke øya som nu skimtes grønnt,
da blussa fjæran hennes om oss, og fjellan svirra rundt.
Ravnan kraka en siste gang
«Verken ei, verken ei»,
Den Kaldes varme, så varm, så varm ho blei,
før eg ei lenger fantes meir.